– Oslofjorden har feber

Avmagrede isbjørner som flyter rundt på små isflak, blekede korallrev og ensomme skilpadder på randen til utryddelse. Bilder det florerer av i dagens medier. Og fokuset er vel berettiget; øker temperaturen med to grader sammenlignet med i førindustriell tid vil sommerisen i Arktis smelte, tropiske korallrev bli borte og 25 prosent av dyreartene i de mest artsrike områdene i verden utryddes. Sannsynligvis vil vi miste marine arter vi ikke engang visste fantes.

Å rette søkelyset mot isbjørn, korallrev, havskilpadder og andre eksotiske arter er effektivt når det gjelder å skape følelser rundt klimakampen, men for oss her i Oslo blir det ofte med et medlidende sukk før vi scroller videre til en artikkel om hvem som skal være med i neste Farmen Kjendis. Selv om klimaendringene har størst effekt lengst nord og i sør kan nok bildene og sakene virke litt for eksotiske, litt for langt unna, til at osloborgere parkerer bilen og kutter kjøttet på dagen. Men realiteten er at klimaendringer og alvorlige konsekvenser av disse ikke er noe som skjer kun ved polene og ekvator. Klimaendringer er ikke noe som kanskje kommer til å påvirke Oslo og Oslofjorden en eller annen gang i uoverskuelig fremtid. Klimaendringer skjer i Oslo, og de skjer nå.

Ifølge Norsk klimaservicesenter har snittemperaturen i Oslo økt med én grad siden starten av 1900-tallet, og vi ser mot en ytterligere økning på fire grader innen 2100 hvis ikke verden bremser utslippene kraftig. I tiden frem mot 2100 kan vi forvente et varmere klima, større nedbørsmengder, kortere vintre, smeltende isbreer og stigende havnivå.

Varmere og surere. Slik beskriver Miljødirektoratet Oslofjordens fremtid. Mange forbinder nok fjorden kun med bading og båtliv, men under overflaten skjuler det seg et yrende og artsrikt økosystem. Ulike arter av skjell, krabber, reker, sjøstjerner, kråkeboller, sjøpølser, tang og tare, torsk, sei, makrell, sjøfugl og til og med niser er blant de vi deler indre og ytre Oslofjord med. Men medborgerne våre sliter. De siste årene har blåskjell forsvunnet i store mengder, torsken er nesten borte, antall sjøfugler er drastisk redusert, og taren – som tidligere vokste på 25 meters dyp – finnes i dag ikke dypere enn på 14 meter.

I tillegg til faktorer som overfiske, marin forsøpling og forurensning, peker forskere på klimaendringene som en viktig pådriver for de sørgelige omstendighetene. Ifølge Tore Johannessen, forsker ved Havforskningsinstituttet, er hovedårsaken til torskekollapsen temperaturstigningen i fjorden. Planteplankton blir spist av dyreplankton, som blir spist av både torskeyngel og småfisk som igjen blir spist av større torsk.

Varmere vann reduserer mengden planteplankton, og dominoeffekten gjør at matfatet til både torskeyngelen og de litt større torskene forsvinner. Dette er et eksempel på de alvorlige konsekvensene av endringer i samspillet mellom arter i naturen. En slik plutselig mismatch mellom bytte og predator kan i verste fall utrydde hele bestander.

De raske endringene i vanntemperatur kan gjøre at marine organismer ikke klarer å tilpasse seg de nye forholdene fort nok. Utfallet blir at de flytter på seg, eller i verste fall dør hvis de ikke har evnen til å forflytte seg over lengre avstander. Og akkurat som varmt vann kan føre til at Oslofjord-beboere melder flytting nordover til kaldere omgivelser, kan klimaendringene også føre med seg nye innflyttere til Oslofjorden fra varmere strøk. Nye artstilskudd kan stjele levesteder og ressurser fra arter som allerede bor i fjorden, og disse kaller vi invaderende arter. Et godt eksempel i Oslofjorden er stillehavsøstersen, som utkonkurrerer blåskjell og dermed fjerner viktig føde for ærfugl og tjeld, og danner østersrev som hindrer mattilgangen til vadefugler og reduserer vannsirkulasjonen. Mye bråk fra noen som har rykte på seg for å være stumme.

• Les ogsÃ¥: Slik pÃ¥virker klimaet havet – og havet klimaet

Koblingen mellom CO₂ og økende temperatur er etter hvert blitt en de fleste er kjent med, men mer CO₂  gjør ogsÃ¥ vannet «surere» via en rekke kjemiske reaksjoner. Havforsuring er en konsekvens av utslipp av CO_2.  Det kan ha alvorlige følger for dyr med kalkskall, som koraller, skjell og snegler med hardt skall, og for krepsdyr med skall som trenger kalk for Ã¥ herdes. CO₂ gjør at karbonatene i kalken blir redusert, og at skallene tæres – som en brusetablett i et glass med vann. DÃ¥rlige nyheter for veldig mange av artene i Oslofjorden.

Vi er heldige som bor i en hovedstad der vi, uansett hvor i byen vi bor, kan komme oss til fjorden på maks 45 minutter med kollektivtrafikk, ved å sykle eller å gå. Vi er heldige som kan ta oss et bad i rent, friskt vann rett etter jobb om vi vil, og vi er heldige som har et artsrikt dyreliv rett foran nesa på oss. Havet har en tendens til å virke både uendelig stort, men også bitte lite. Og det stemmer jo. Fjæra vi lekte i som barn henger sammen med Great Barrier Reef på andre siden av jorda.

Neivel, så klinger kanskje ikke «Redd sjøpølsa!» like godt som korallrev-slagord. Men det er verdt å huske på at de tiltakene vi gjør for å redusere klimautslippene våre ikke bare hjelper dyr og økosystemer tusenvis av mil unna, men også de som står oss helt nære. Havet binder oss alle sammen- både mennesker, korallrev og sjøpølser. Vi er alle – uavhengig av art – fullstendig avhengige av havet for å kunne leve på jorden, enten vi bor i Australia, på Svalbard eller her i Oslo.