Size: medium
Type: image
Aktuelle arealbruksoverganger, klimagassutslipp og tiltak
Arealbrukssektoren i klimagassregnskapet omfatter utslipp og opptak knyttet til arealbruk og
arealbruksendringer. Kommunene har en viktig rolle i klimaarbeidet, og besitter mange av
virkemidlene som må benyttes for å redusere utslipp og øke opptak av klimagasser i
arealbrukssektoren. For å kunne ta gode beslutninger er det behov for kunnskap om utslipp knyttet
til arealbruk og arealbruksendringer, og om mulige tiltak for å redusere utslipp og øke opptak.
Klimagassregnskapet for arealbrukssektoren deler arealet inn i seks arealbrukskategorier; skog,
dyrka mark, beite, vann og myr, annen utmark og utbygd areal. Det rapporteres utslipp av CO2, CH4
og N2O, samt opptak av CO2 i hver kategori. For CO2 rapporteres det som endring i
karbonbeholdninger i levende biomasse, dødt organisk materiale (strø og død ved), mineraljord og
organisk jord.
I Oslo er skog den helt klart største arealbrukskategorien, med i underkant av 284 000 daa (hvorav
det meste i marka). Utbygd areal er den nest største kategorien, med nesten 113 000 daa (hvorav det
meste i byggesonen). De øvrige arealbrukskategoriene er betydelig mindre, med for eksempel i
underkant av 8 000 daa dyrket mark og 2 000 daa beite.
Det har i perioden 2010 til 2017 vært overganger til og fra alle arealbrukskategorier, men i
utslippssammenheng er det særlig to overganger som er viktige. Avskoging (overgang fra skog til en annen arealbruk) skaper betydelige tap av karbon. Det samlede arealet som er avskoget i perioden
2010 – 2017 i Oslo utgjør om lag 7 600 daa, et avskogingsareal tilsvarende 152 fotballbaner årlig. En
annen sentral kilde til utslipp er drenering av arealer med organisk jord. Dette et langsiktig tap av
karbon fra jordsmonnet som kan være betydelig. Det mest sentrale potensialet for utslippsreduksjon
i Oslo kommune når det gjelder drenering av organisk jord kan synes å være knyttet til utbygging av
arealer, til boområder, idrettsanlegg, næringsarealer, mv. Og her kan det reelle utslippet bli svært
stort (selv ved små arealer) ettersom det i noen tilfeller ikke vil være bare en drenering av arealet,
men fjerning av hele jordsjiktet.
Både innen skogbruk og jordbruk er det en rekke tiltak som kan gjøres for å øke
karbonbeholdninger. For skog vil det å sikre en god foryngelse etter hogst, samt å følge opp denne
med riktig utført ungskogpleie og gjerne senere gjødsling bidra til å øke opptaket av CO2. Optimal
hogstalder, som fra et klimaperspektiv kan avvike fra optimal hogstalder fra et næringsøkonomisk
perspektiv, kan også bidra til å øke opptaket. Alle tiltak som øker tilveksten, og dermed opptaket av
CO2, vil i prinsippet fanges opp i klimagassregnskapet gjennom økt vekst i skogen. Tiltak for å øke
produksjonen (volum) og kvaliteten på virket kan også ha en indirekte positiv betydning for klima
gjennom at tømmeret kan erstatte klimabelastende materialer (substitusjonseffekt), men denne vil
ikke fanges opp i arealbrukssektoren. I jordbruket vil det primært være tiltak som kan øke
karbonbeholdningen i jorda som er relevante, og dette kan være å øke andelen flerårig eng, øke
tilførsel av husdyrgjødsel, bruk av fangvekster og bruk av biokull som jordforbedringsmiddel. Ikke
alle disse tiltakene vil fanges opp i klimagassregnskapet med dagens regelverk og metodikk.
Forvaltningen av urbane grøntområder, som parker, «friarealer» og f.eks. trær i alléer, vil kunne ha
betydning på karbonbeholdninger i utbygde arealer. Dette vil imidlertid ikke fanges opp i
klimagassregnskapet slik det er utformet i dag.