Oslos avfall – fra dumping i fjorden til lagring under havbunnen

Året er 1946 og i Nordstrands Blad er det publisert et hissig leserinnlegg:

«Fluene surrer mot rutene, det surrer i haven, det surrer over middagsmaten og det surrer som reneste «Skymasters» omkring hodeputen om nettene. Menn på Ulvøya sa de ikke fikk barbert seg fordi speilet var dekket av fluer og flueskitt. Langøyene er syndebukken, og vi går rundt og ønsker at hvis det skal falle en atombombe, så må det være på Langøyene og ingen andre steder i hele verden. Hvor vidt Oslo Renholdsverk har krav på å kalles renholdsverk er en sak som i høy grad kan betviles»

Nordstrands Blads oppgitte leser ble hørt, for i 1948 ble det slutt på søppeltømmingen på Langøyene.

Synet på søppel har endret seg betraktelig gjennom årenes løp. Fra å bli sett på som overflødig og ubrukelig, og noe man vil få bort så raskt som mulig, regnes dagens avfall som en ressurs. Ulike avfallstyper brukes som råstoff i produksjon av nye varer gjennom gjenbruk og gjenvinning. Matrester blir til drivstoff og gjødsel. Energien i restavfallet utnyttes til fjernvarme.

– Etter at Oslo fikk sitt kretsløpsbaserte kildesorteringssystem i 2009 har avfall sakte men sikkert endret seg fra «æsj» til ressurs. Så i stedet for å tenke at dette må vi få bort eller brenne, kan vi bruke det til andre ting, sier Cecilie Bjørnethun, kommunikasjonssjef i Energigjenvinningsetaten.

Hun mener avfallsbransjen, som tidligere ble sett på som en skitten bransje med bare «søppeltømmere», nå har blitt en bransje som driver med forskning og utvikling på høyt nivå;

– Det kreves kloke hoder for å finne ut av hvordan mat kan bli til biogass og hvordan produksjonssystemer kan bli mer effektive. Oslos avfall har dessuten blitt «big business», for det koster å kvitte seg med avfall på en miljøvennlig måte, sier Bjørnethun.

Forfatter og historiker Inge Torstenson har tatt et skikkelig dypdykk i historien til Oslos avfall og skrevet boka «Fra Nattmann til Renholdsverk – Avfall og renovasjon i Oslo gjennom tusen år.» I boka kommer det fram at Alnaelva ble brukt som søppeldynge og kloakk fram til slutten av 1500-tallet. Da kom det imidlertid nye regler på bordet.

I renovasjonsbestemmelsene fra 1595 ble det satt inn tiltak mot forurensing av «byens vanning», gaterenhold og plassering av doer. Det ble forbudt å føre «møg, adsel eller anden urenlighed» ut på gater, brygger og broer eller tømme det i elvene. For å hindre «urenlighet, onde lugt og stank» ble det også forbudt å plassere doer ut mot gatene.

På 1600-tallet dukket renovasjon som egen profesjon opp her til lands. Renovasjon var i utgangspunktet ensbetydende med kloakktømming, noe som ble ansett som et urent og skamfullt arbeid. Nattmennene, eller «rakkerne» som de ble kalt, ble unngått av andre og behandlet som en pariakaste. Myndighetene prøvde å forhindre dette gjennom blant annet en antimobbelov i 1685, som gjorde det forbudt å skjelle ut noen som utførte renovasjonsarbeid. Nå var det heller ikke lov å kalle barna deres for «rakkerunger».

Med den industrielle revolusjon på midten av 1800-tallet begynte imidlertid større ting å skje i byen. Christiania byttet navn til Kristiania og byen fikk kommunalt brannvesen, bygningsvesen, veivesen, havnevesen, skolevesen, kommunale vannledninger, kloakkledninger, gassledninger og elektriske ledninger. Avfallet ble også håndtert. Det kom påbud om daglig fjerning av søppel fra husene i indre by, og annenhverdag i ytre by. Men søppelproblemet begynte å vokse – for hvor skulle den gjøres av?

På slutten av 1800-tallet ble det ytret ønske om en «søppeløy» i Oslofjorden. Det hadde lenge vært snakk om et forbrenningsanlegg, men planene ble lagt på is fordi bysøppelet inneholdt mye ikke-brennbart materiale. Et forbrenningsanlegg ville derfor blitt for dyrt å bygge og drifte.

I 1908 begynte Renholdsverket å bruke sundet mellom Nordre og Søndre Langøy til  avfallstømming. Sundet ble avsperret med lenser, slik at det kunne fylles med gateoppsop og husholdningsavfall.

Søppelmengden ble etterhvert så stor at lensene ikke klarte å holde avfallet på plass. Flere skipsvrak ble senket i fjorden for å bryte strømningene, men søppel fløt ut av området. I 40 år ble Langøyene brukt som fylling.

Nå var spørsmålet hvordan utnytte Oslos avfall på best mulig måte? I 1966 stod forbrenningsanlegget på Nordre Hovin klart for prøvedrift. Husholdningsavfallet skulle brennes og anlegget skulle levere energi i form av fjernvarme til nærliggende industri. Forbrenningsanleggenes tidlige barndom slet med de synlige og luktbare utslippene. Det var dårlig rensing av røykgassen fra anlegget, og lav og ujevn forbrenningstemperatur forsterket problemene ytterligere. Fortsatt var de store søppeldeponiene vanlig.

I 2009 ble det forbudt å deponere nedbrytbart avfall i Norge, og i dag finnes det ikke søppelfyllinger. Gamle deponier er gjort om til golfanlegg og turområder – som Grønmo – og noen deponier er det bygget ny næring over. Det er det gode grunner til.

– Ved deponering av avfall kan utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer fortsette i mange tiår etter at avfallet er deponert. Derfor er det viktig at både deponidriften og en eventuell avvikling overvåkes nøye for å unngå negativ påvirkning på nærområdene. I tillegg krever det enorme arealer for å drive et deponi for en storby over lengre tid. Nærliggende eksempler er Grønmo og Langøyene, forteller Tarjer Tobiassen, overingeniør i Renovasjonsetatens utviklingsavdeling.

Mens søppelbilen har blitt verditransport og søppeltømmeren nå befinner seg i gjenvinningsbransjen, har utviklingen blitt pushet videre.

– Vi får stadig mer bærekraftige avfallsløsninger i en sirkulærøkonomi. Mange ansatte er stolte over å bidra i en bransje som nå er en viktig bidragsyter for å nå Oslos klimamål, bekrefter Bjørnethun, som mener byen er ledende innen bærekraftig avfallsutnyttelse.

– Oslo er ledende takket være politikere som valgte å investere store summer i å bygge to sorteringsanlegg, et nytt forbrenningsanlegg og et topp moderne biogassanlegg for å håndtere husholdningsavfallet til Oslo. Byens innbyggere skal også ha stor takk for at dette er et vellykket prosjekt, og som gjør at delegasjoner fra hele verden kommer for å se på Oslos løsning med kildesortering i grønne og blå poser.

Restavfallet i Oslo brennes, og energien utnyttes til fjernvarme for boliger og næringsbygg. I prosessen slipper imidlertid forbrenningsanlegget på Klemetsrud ut  CO₂tilsvarende 14 prosent av byens klimagassutslipp. Nå kan hele Oslos avfallssystem bli karbonnegativ. Det vil si at den trekker CO₂ ut av atmosfæren. Nøkkelen ligger i å fange og lagre klimagassen etter forbrenningen, såkalt Carbon Capture and Storage (CCS).