En reise i Oslos naturskatter

Bli med!

Jeg starter min reise i Oslos naturrikdommer i sjøen. Der selve livet oppstod, og der det fortsatt er et yrende liv. Ålegrasenga er mange storfiskers vugge, og jeg snorkler meg gjennom undervannsenga med blinkende solstråler og småfisk pilende til alle kanter. Der mudderbunnen tar slutt og steingrunnen klatrer opp til fjæra, klorer mange ulike arter av tang og tare seg fast, også med masse fisker, krepsdyr, muslinger og snegler.

Det er mindre industriforurensning enn før, men mer forurensning fra landbruk og folk. Vannkvaliteten er stedvis ikke så verst, men Oslofjorden er en svært sårbar perle som fortsatt trues fra mange hold. Torsken er nå blitt totalfredet, fordi vi har forsynt oss for grådig. Den livgivende fjorden trenger mye mer av vår nysgjerrighet og omsorg.

Blomsterenger ligger stedvis helt ned mot sjøen. Både strandenger og andre enger bugner av vakre fargespill, bevegelse, summing og en symfoni av planter, dyr og sopp. Jeg vandrer fredfullt oppover blomsterenga, legger meg på ryggen på en tørr bakke med et strå i munnviken. Sommerfugler flagrer forbi. Prestekrage, engsmelle, jonsokblom, blåklokke – jeg reiser tilbake til Prøysens tid.

For det er ikke så mange slike blomsterenger lengre. I tørre skråninger på øyene i Oslofjorden finner man ennå vakre markblomster, der det ikke er bygd ned med hytter og boliger og laget plenørkener. I Oslo er det noen få blomsterenger igjen, og heldigvis er kommunen i gang med å lage nye! Ola Narr mellom Carl Berner og Tøyen får stadig flottere blomsterprakt, og gamle enger blir restaurert og nye anlagt. Oslos innsats for blomsterenger har til og med blitt omtalt i den engelske avisen «The Guardian».

I vomma på frosne mammuter i Sibir har man funnet ballblom, så blomsterenger er ikke menneskenes «oppfinnelse». Men da vi begynte å holde husdyr, og store flokker med beitende villdyr forsvant, flyttet markblomster, humler, sommerfugler og andre solelskende skapninger inn i det gamle kulturlandskapet vårt. Derfor er det så viktig å fortsette med beitedyr av riktig slag og mengde, slått av høy, og ikke gjødsle, om vi skal beholde de viktige og vakre blomsterengene.

Jeg følger elva oppover fra blomsterenga. De fleste elveutløpene i Oslo er ikke så mye å rope hurra for, med mye betong, bygg og broer. Men jeg skal ikke langt oppover før kantvegetasjonen blir rikere, elva mer variert og livet øker. Ved et like stryk fyker et gult lyn med lang hale ut bak en busk. Det er vintererla, som sjelden er langt fra fossende vann i elver og bekker. Mange steder har den nå følge av selveste nasjonalfuglen, fossekallen.

Nede i vannstrømmen sitter elvemuslingene tett sammen og filtrerer 80 liter vann i døgnet – og kan bli over 200 år gamle! Ennå er noen av gamlingene igjen, som har opplevd andre verdenskrigs flyalarmer, Kristianias bybranner og Wergelands første 17. mai-tog. Elvemuslingene trenger rent vann og ørret eller laks, for larvene tilbringer sine første ni måneder på fiskenes gjeller. Miljøforbedringene i Oslovassdragene de siste tiårene har vært betydelige, og laks og sjøørret vandrer nå opp flere av Oslos ti elver.

På Oslo østkant ligger en næringsrik sjø, Østensjøvannet. Variasjon mellom takrør og annen våtmarksnatur gir vannet et mylder av fugler og insekter. Jeg liker meg særlig godt langs Østensjøvannet en sen forsommerkveld. Rørsangerne plaprer sin eksotiske sang fra takrørskogen. Med litt flaks hører jeg også den mer fantasifulle myrsangeren fra sitt brenneslekratt.

Nær det meste av sjøens bredd ligger øyer der hettemåkene hekker i tette, skravlende kolonier. Måkenes intense forsvar gir beskyttelse også til andre fugler, så ender, sivhøner og sothøner kan legge reirene sine innimellom. En vårdag er jeg også heldig og får se toppdykkeren, selveste Mr. & Mrs. Østensjøvannet, i sin eksotiske og artistiske paringsdans på vannet. Med boliger og veier på alle kanter har Østensjøvannet blitt utsatt for stort press for å bare få bygge litt til inntil vannet. Sterke krefter lokalt har holdt stand.

Flere av Oslos elver fører meg inn i skogen, inn i Oslomarka. Det er fantastisk at vi har klart å ta såpass godt vare på både Nordmarka og Østmarka. Riktignok en god del hogstflater og ungskog, men Oslo kommunes skoger går foran i skogbruks-Norge og satser på lukka hogster i stedet for flatehogst. Lukka hogster er også moderne skogbruk, med ålreit økonomi, men mer på naturens premisser – og bra for friluftslivet.

Men stedvis i marka finner jeg også gammel naturskog uten synlige spor av øks og sag i det hele tatt, med riktig gamle trær, døende trær, døde trær – både stående og liggende. Jeg føler meg som i en katedral i gammelskogen. Det er ikke tett eller vanskelig å komme fram, som noen tror, men lysåpent, med høye trær over meg, og et og annet nedfalt tre å stege over.

Et dødt tre har mye mer liv enn et levende – bevokst med titalls ulike lavarter, og massevis av sopp og insekter bryter treet ned til muld.