Ser du hvor utslippene skjer her?

Noen utslipp av klimagasser skjer her og nå. Morten Krog bidrar ikke til det når han kjører elmotorsykkel rundt i Oslo, men mange av bilene rundt ham slipper CO₂ ut i atmosfæren. Den moderne doningen til Krog har likevel  medvirket til klimagassutslipp. Utslippet har bare skjedd tidligere og et annet sted.

Når bilene våre forbrenner bensin eller diesel, eller når søppelet vi kaster brennes i et av Oslos avfallsforbrenningsanlegg,  er det eksempler på det vi kaller direkte utslipp som fysisk skjer innenfor Oslos grenser.

Oslo har et mål om å kutte utslippene av klimagasser med 95 prosent innen 2030. Dette klimamålet gjelder de direkte utslippene som skjer innenfor Oslo kommunes grenser.

Indirekte utslipp, derimot, kan komme fra varer og tjenester som lages utenfor Oslo. Verken elmotorsykkelen til Morten Krog eller bilene rundt ham er laget i Oslo eller Norge, men et annet sted i verden. Fabrikkene  som lager kjøretøyene slipper også ut klimagasser. Dette regnes som indirekte utslipp for oss i Oslo. Det er utslipp som skapes utenfor vår by fordi vi kjøper det de lager.

Oslo har et eget klimamål for disse indirekte utslippene, som sier at Oslos bidrag til klimagassutslipp utenfor kommunen skal være betydelig lavere i 2030 enn i 2020.

Et annet eksempel er mat. Veldig lite av maten vi spiser i Oslo er laget i byen. Enten er den laget andre steder i Norge eller i andre land. Dermed er utslipp fra maten vi spiser i Oslo nesten bare indirekte utslipp. Globale utslipp fra jordbruk utgjør 10-12 % av totale globale utslipp (IPCC AR5, 2014).

Utslipp fra reiser til andre steder i Norge eller utlandet regnes også som indirekte utslipp. Når vi som bor i Oslo reiser med fly, teller det altså ikke med i de utslippene vi skal kutte 95 prosent av til 2030.

Oslos klimabudsjett har fram til nå bare omfattet de direkte utslippene. Disse var i 2022 i overkant av 1 million tonn CO₂. De nasjonale direkte utslippene var til sammenlikning i underkant av 49 millioner tonn CO₂. Fra og med 2024 er derimot også tiltak for å redusere de indirekte utslippene tatt med i Oslos klimabudsjett.

En annen sektor som står for betydelige indirekte utslipp er byggebransjen. Det kreves mye energi for å lage stål og betong. I mange land kommer denne energien fra kull eller olje, og dermed slippes det ut store mengder klimagasser når de lager disse byggematerialene. Når vi bruker materialene til å bygge boliger, kontorbygg, bruer og lignende her i Oslo, bidrar vi til indirekte utslipp.

Kraftproduksjon er en annen kilde til klimagassutslipp som skjer utenfor Oslos grenser, men som forbrukes i Oslo. Strømmen vi bruker lages i kraftverk andre steder i Norge. Samtidig er nesten all produksjon av elektrisitet i Norge basert på utslippsfri vannkraft. Det norske elektrisitetsmarkedet er imidlertid integrert i det nordiske kraftmarkedet, og til dels resten av det europeiske markedet, der elektrisitetsproduksjonen ennå ikke er utslippsfri.

Oslos indirekte utslipp er mye større enn de direkte utslippene. Dette skyldes at byen forbruker mer varer utenfra enn det byen selv produserer og eksporterer. I Oslo har vi et godt regnskap for de direkte utslippene, mens utslippene forårsaket av forbruk av varer produsert et annet sted, de indirekte utslippene, er vanskeligere å måle. De indirekte utslippene per person i Oslo er anslagvis 10-12 ganger større enn de direkte utslippene.

Forbruket i Norge er et av de høyeste i verden, og forårsaker store utslipp i produksjonsland som Kina, Bangladesh og India. Dette øker også utslippene globalt og forsterker klimaendringene. Fattigere land vil rammes hardere av klimaendringer, sammenlignet rikere land.

Norge har likevel i utgangspunktet ansvar for klimagassutslipp på eget territorium. Det er et viktig prinsipp fordi det legger ansvaret der utslippene finner sted. Det jo også sånn at alle indirekte utslipp er direkte utslipp et annet sted. Det er landet eller byen der utslippet skjer som har myndighet til å regulere utslipp av klimagasser. I en internasjonal avtale som Paris-avtalen ville det også være veldig vanskelig hvis man skulle fordele ansvaret for de indirekte utslippene. Å unngå dobbelttelling av utslippsreduksjoner er også veldig viktig under Paris-avtalen, og noe som er enklere å unngå når man har ansvar for klimagassutslipp innenfor landets grenser.

Samtidig blir sammenhengen mellom forbruk og utslipp i stadig større grad vektlagt internasjonalt. Et eksempel er ny politikk fra EU som har som formål å redusere utslipp fra produksjon av varer både i og utenfor unionen.

Stat og kommune spiller en viktig rolle. Gjennom store innkjøp av varer og tjenester, kan det offentlige bidra til å redusere fotavtrykket til nordmenn og forme markedet i en grønnere retning. Hvordan og hva vi av bygger offentlige bygg og infrastruktur er spesielt viktig. Mer rehabilitering framfor nybygg og krav til utslippskutt fra materialer kan betydelig redusere fotavtrykket vårt.

Også innkjøp andre varegrupper, som IKT-utstyr, møbler og mat, kan få et betydelig lavere fotavtrykk gjennom ting som mindre kjøtt, mer reparasjon og gjenbruk, lengre levetid på produktene og kjøp av brukte varer. Også ny politikk fra EU med den hensikt å gjøre produktene i markedet mer bærekraftige vil ha betydning for våre indirekte utslipp.

Som enkeltpersoner kan vi få ned våre indirekte utslipp med mange av de samme grepene. Ved å pusse opp mindre, forbruke mindre, gjenvinne mer, bruke delingstjenester som for eksempel leie bil, låne utstyr eller leie klær. Vi kan også legge til rette for kjøpe brukte klær og møbler, reparere dingser som har sluttet å fungere og ikke minst spise mindre rødt kjøtt, og spise opp maten så den ikke kastes.