Oslo havn er renere enn på 100 år

Oslo Havns visjon er å være verdens mest effektive og miljøvennlige bynære havn.

Med sin ni kilometer lang havnepromenade er den blitt et populært og lett tilgjengelig rekreasjonsområde for befolkningen.

Lekeplasser, badestrand og gode sitteplasser er bare noe av det som tiltrekker stadig flere. Slik har det ikke alltid vært. Lenge var det andre hensyn enn miljø og adspredelse som sto i fokus.

På Akersneset vokste det frem en industri, som fram til moderne tid har vært sentral for byen og landets vekst. På 1600- tallet kom varer som korn, gryn, salt, sukker, jern, bly og kull med skip til havna.

På 1700-tallet var det økonomisk oppsving i Oslo, og nye bygg reiste seg langs sjøkanten på begge sider av festningen.

På 1800-tallet vokste små industribedrifter til i Pipervika og Holmen, som vi i dag kjenner som Vika og Aker brygge. Byen utviklet seg raskt, og det samme gjorde havna. Da dampskipene gjorde sitt inntog etter 1827 ble det behov for større kaier og mer effektiv lasting og lossing.

I 1897 utlyste derfor kommunen en havneplankonkurranse som la grunnlaget for den videre utviklingen av havna. I løpet av årene som fulgte ble områdene rundt Akershus festning fullstendig forvandlet. Naturterreng og offentlige sjøbad ble erstattet av vei, jernbane og kaianlegg. I 1872 ble også stasjonsbygningen på Vestbanen oppført.

Den industrielle havna huset mange arbeidere, men var et avskjermet område for folk flest. Godstog fraktet varer og materialer over brygga, og blokkerte utsikt og ferdsel. Støyen var konstant, og utsikten preget av master, kraner og en og annen oljerigg.

På 1900-tallet startet arbeidet klokken syv om morgenen. Da møtte mannfolka opp i losse- og lastekontoret for å melde seg til tjeneste. Det var mye fysisk arbeid, som med årene ble noe enklere ved hjelp av trucker. «Oslokranen» tok den største støyten, og kunne løfte hele 100 tonn.

Oslo bryggerarbeiderforening eksisterte frem til 1988, og var en organisasjon som lønnet sine medlemmer på vegne av rederier og speditører. De skulle sørge for at ingen fikk lettere eller bedre betalt arbeid enn andre, og at alle hadde lik årsinntekt. De eldre arbeiderne fikk være på land eller ved vinsjene, mens de yngre og sterkere mannfolka tok jobben i lasterommene.

Rundt 1950 var kaia 13 kilometer lang, og ganske annerledes enn i dag. Årlig kom det hele fire millioner tonn varer inn i havna, og hele verdenshusholdningen var representert. Alt fra kaffe, sko, bananer og biler, til jern, vin og tobakk ble nennsomt tatt imot.

Ved de mekaniske verkstedene var det en annen type aktivitet, når skip ble reparert og bygget. På Akers Mek. kunne den største flytedokken ta skip på hele 33 000 tonn. Verkstedet var en ledende aktør innen norsk skipsbygging og offshoreindustri i 140 år.

Men industrien tok slutt, og på 80-tallet fikk havnen en ny rolle. På Aker brygge ble verftet lagt ned i 1982 og erstattet med kjøpesenter, butikker og restauranter. I 2000 vedtok Oslo bystyre «Fjordbyplanen», med mål om å omdanne havneareal til byutvikling.

Samtidig er det fortsatt behov for kaier i byhavna, for hovedstaden skal ta imot både passasjerskip, marineskip, skoleskip og charterbåter. Det er derfor viktig at Oslo som havneby og fjordby fungerer sammen for å møte fremtidens behov.

Vannkvaliteten bar lenge preg av årene med industri. I havneområdene hadde det foregått ulovlig dumping av søppel og skrot. Forurensingen lå på grunt vann og ble virvlet opp av småbåt- og skipstrafikk. Det ble derfor iverksatt overvåkning av miljøgifter i Indre Oslofjord.

I 2006 startet det store miljøprosjektet «Ren Oslofjord». Den har gjort sjøbunnen renere og rikere på antall arter. 450 000 kubikkmeter med forurensede masser ble fjernet fra de indre havneområdene, lagt på 60 meters dyp utenfor Malmøykalven og tildekket med sand. Områder i indre by, Pipervika og Bjørvika, ble også tildekket med rene masser for å oppnå bedre miljøeffekt. Kunstige rev ble satt ut under Tjuvholmen og i Bjørvika, for å skape et rikere dyreliv.

I dag er sjøbunnen i Pipervika og Bjørvika renere enn på 100 år. Mye forurensning er fjernet og tildekkingen fungerer. Livet på sjøbunnen er sakte men sikkert på vei tilbake. Fortsatt gjenstår det arbeid med å hindre at overvann fra byen drar med seg ny forurensing ut i havnebassenget.

Oslo har også som mål om å kutte 85 prosent av klimautslippene i havna innen 2030, og på sikt skal havna bli helt utslippsfri. Allerede er både øybåtene og Nesoddfergene blitt elektriske. Et moderne landstrømanlegg er installert i det historiske bygget på Rådhusbrygge 4. Den ti meter høye ladepluggen er et tydelig symbol på at nye klimaløsninger skjer, her og nå.