Karbonfangst og negative utslipp

Karbonfangst og lagring (CCS) og løsninger for negative utslipp er avgjørende for å nå 1,5-gradersmålet. Karbonfangst og lagring må imidlertid ikke forsinke utfasingen av fossile energikilder og grønn omstilling. Virkemidler og satsning på teknologi for karbonfangst bør fokusere på sektorer som ikke har realistiske alternativer for utslippskutt.  Karbonfangst- og lagring på utslipp fra avfallsforbrenning ar avgjørende for at Oslo og andre store byer skal nå ambisiøse klimamål. På nasjonalt nivå utgjør avfallsforbrenning omtrent 10 prosent av de ikke-kvotepliktige utslippene.

Store deler av avfallet som brennes er fossilt. Fangst og lagring (CCS) av CO₂ fra dette avfallet vil bidra til å oppfylle Norges klimaforpliktelser i ikke-kvotepliktig sektor. Andre deler av avfallet stammer fra biologisk materiale. Fangst og lagring av CO₂ av dette avfallet anses som bio CCS og vil bidra til negative utslipp. Forbrenning av biologisk materiale anses som klimanøytralt og teller som null i utslippsregnskapet. Med karbonfangst og lagring av utslipp fra bio-CO2 får man negative utslipp.  Ifølge Klimakur 2030 vil bio-CCS kunne redusere utslippene av bio-CO2 med 2,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter i perioden 2021-2030. For at disse utslippsreduksjonene skal kunne inkluderes i Norges utslippsforpliktelser må FNs og EUs regelverk for bokføring av negative utslipp endres. Regelverksendringer vil ifølge Klimakur 2030 også kunne bidra til økt satsing på bio-CCS utenfor Norge. Dette er ifølge FNs klimapanel og Klimakur 2030 også en avgjørende løsning for å nå 1,5-gradersmålet.

Karbonfangst og -lagring fra avfallsforbrenning er relevant også for EU. Avfallsforbrenning i EU gir mer klimagassutslipp enn Norges samlede utslipp. Utslippene er forventet å øke framover. EU har i dag 500 000 avfallsdeponier og kun 450 avfallsforbrenningsanlegg som ligner på Klemetsrud. EU har vedtatt å stramme inn reglene for deponering av avfall. Det gir et økt behov for avfallsforbrenning da det vil være avfall som ikke kan gjenvinnes eller resirkuleres i tråd med EUs avfallshierarki og mål om sirkulær økonomi. Avfallsforbrenning med CCS er det eneste alternativet for å redusere utslippene når avfallet først har oppstått. Fangst og lagring av CO₂ fra avfallsforbrenning vil sikre en bærekraftig og klimavennlig håndtering av det avfallet som ikke kan gjenvinnes eller resirkuleres, i tråd med EUs mål om karbonnøytralitet innen 2050.

Det er i dag ingen virkemidler som dekker karbonfangst og -lagring etter demonstrasjonsstadiet. Avfallsforbrenningsanlegg har i dag heller ikke insentiver for bio-CCS. Etter hvert som løsninger og markedet for CCS modnes, vil behovet for statlig støtte avta. Som Klimakur 2030 også påpeker, så kan framtidige prosjekter etter hvert drives av generelle virkemidler – som avgifter eller annen prising – dersom disse er sterke og treffsikre nok. Det er behov for å få på plass slike insentiver raskest mulig for å sikre de investeringene som er nødvendig. Et første steg er å prise utslippene fra avfallsforbrenning, enten gjennom avgift eller gjennom å inkludere av avfallsforbrenning i EUs kvotesystem. For å stimulere til bio-CCS og karbonfangst på avfallsforbrenning er det også behov for regnskaps- og bokføringsregler som krediterer negative utslipp både internasjonalt og nasjonalt.

Med riktige insentiver kan byer som Oslo spille en viktig rolle for karbonnegative løsninger som kompenserer for de utslippene verden ikke klarer å kutte. Utvalget bør se nærmere på hvordan slike insentiver bør innrettes. Bærekraftig arealbruk vil være en viktig forutsetning og vilkår for et slikt arbeid.