Denne klimasårbarhetsanalysen er den første helhetlige analysen over Oslos status i møte med klimaet i dag og i fremtiden; hvor Oslo er robust i møte med klimaendringer, og hvor byen er sårbar og det er behov for klimatilpasningstiltak. Klimaendringenes lokale karakter plasserer kommunene i en førstelinje i møte med klimaendringene, ifølge Stortingsmeldingen «Klimatilpasning i Norge» (Miljøverndepartementet, 2013). Det betyr at kommunene bør vite hvilke klimautfordringer de står overfor og hvordan disse bør løses. Denne analysen har som mål å styrke Oslos evne til å følge opp førstelinjeansvaret i møte med dagens og framtidens klima.

Klimasårbarhet er et resultat av hvor utsatt samfunnet er for klimaendringer og av samfunnets evne til å tilpasse og forebygge konsekvensene av endringene. Målet med klimasårbarhetsanalysen er å styrke kunnskapsgrunnlaget for en mer klimatilpasset by, der hensynet til klimaendringer blir vurdert og klimatilpassede løsninger integrert. Vurderingene av klimautfordringene i denne analysen er forskningsbaserte, men klimakonsekvensene og tilpasningsevnen er identifisert av Oslos egne virksomheter. Det er de som vet hvilke konsekvenser de ulike klimautfordringene medfører i byen og hvordan vi er rustet til å møte disse utfordringene.

Analysen vurderer konsekvensene av Oslos klima i dag og fram mot 2100, med utgangspunkt i beregninger for videre høye utslipp av klimagasser globalt. I følge Klimaprofil for Oslo og Akershus (Klimaservicesenteret 2017) vil klimaendringene særlig føre til behov for tilpasning til kraftig nedbør og økte problemer med overvann; havnivåstigning og stormflo; endringer i flomforhold og flomstørrelser; og skred, spesielt kvikkleireskred. I tillegg vil gjennomsnittstemperaturen i Oslo øke med 4 oC i år 2100, noe som analysen viser at også vil medføre alvorlige konsekvenser for byen.

Klimaendringer er ikke lenger noe som vil skje i en usikker fremtid; klimaet har allerede begynt å endre seg mer enn det som er naturlig variasjon. Samtidig er Oslo i kraftig utvikling med befolkningsvekst og krav om effektiv arealutnyttelse. Å ta hensyn til klimaendringer i planleggingen vil hindre at det bygges sårbarhet inn i byen.

Denne analysen er gjennomført og skrevet av Klimaetaten i Oslo kommune, men en rekke eksterne aktører har bidratt til arbeidet. Hans Olav Hygen ved Meteorologisk institutt, Hege Hisdal, Peer Erik Sommer-Erichson og Grethe Helgås ved Norges vassdrags- og energidirektorat og Jan Even Øie Nilsen fra Nansensenteret har bidratt med faglige innspill om klimaendringer og
klimautfordringer i Oslo som flom, skred og havnivåstigning. Asplan Viak ved prosjektkoordinator Erling Gunnufsen har vært en støttespiller i prosessen. Johannes Aicher har gitt støtte til gjennomføring av arbeidsmøter og bidratt til strukturering og analyse av informasjon fra arbeidsmøtene, og Haakon Haanes har bidratt med å skrive ut kapittel om klimaendringer. Lars Bugge, Julie Lyslo Skullestad og Brita Velken har bidratt med fagtekster på blant annet indirekte klimakonsekvenser, klimautfordringer og tidligere naturhendelser i Oslo. Nina Rieck har delt av sine erfaringer med lokalklimaanalyser og Anette Gundersen har vurdert klimakonsekvenser for Oslos naturmiljø. Simen Pedersen, Øyvind Nystad Handberg, Iselin Kjelsaas fra Menon Economics har med støtte fra Miljødirektoratet bidratt til kartlegging av planer og tiltak som angår klimatilpasning, som har inngått som et case i et bredere resultatoppfølgingssystem som Miljødirektoratet ved Menon Economics utvikler. Analysen og vurderingene i denne rapporten står for Klimaetatens regning.

Oslo will be a city that produces no greenhouse gas emissions and that can better address climate change. In May 2020 the City Council adopted a new climate strategy towards 2030 that shows how these goals will be achieved.

Under the Paris Agreement, almost every country in the world has undertaken to keep the global temperature rise well below 2 degrees Celsius and to pursue efforts to limit temperature rise to 1.5 degrees. It is still possible to limit global warming in line with the Paris Agreement. Stopping dangerous climate changes demands an unprecedented turnaround. The proportion of the world’s population living in cities will dramatically increase by 2050. This makes cities the key to achieving the climate goals. The climate strategy gives Oslo a basis on which to act in accordance with the Paris Agreement.

Transforming Oslo into a zero-emission city in just one decade is a major challenge. Although we have already come a long way with technology and policy measures, the transition to a zero-emission city calls for both societal changes and new technological solutions.

Oslo kommune vil tilrettelegge for et bærekraftig og redusert materielt forbruk for å følge opp ambisjonen om at Oslo skal bli en grønnere, varmere og mer skapende by med plass til alle. Fokuset må flyttes fra å kjøpe nytt til i større grad å ta vare på tingene man har, dele, bytte, oppgradere, fornye og reparere. Byrådet foreslår i denne sak en strategi for bærekraftig og redusert materielt forbruk.

Med bærekraftig og redusert forbruk menes her et forbruk som imøtekommer dagens forbruksbehov uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine behov. Et bærekraftig forbruk tar hensyn til både miljø, sosiale aspekter og økonomisk bærekraft. Dette innebærer å redusere miljøpåvirkning fra forbruk, inkludert materialer, ressurser og energibruk, og å unngå bruk av sårbare ressurser.

Strategien, med tilhørende visjon og målsettinger, skal følges opp med en handlingsplan med aktuelle tiltak for å styrke kommunens tilrettelegging for et bærekraftig og redusert materielt forbruk. Budsjettmessige konsekvenser og eventuelle andre vedtak som krever vedtak i bystyret, vil bli fremmet for bystyret på vanlig måte. Strategiens overordnede ramme for å endre det materielle forbruket er delt i tre områder: redusere, dele/sirkulere og erstatte.

Denne rapporten er en del av oppdraget utlyst av Klimaetaen for kartlegging av utslipp fra materialbruk i bygg og virkemidler for økt ombruk. Rapporten vil ta for seg den delen av oppdraget som går på vurdering av virkemidler for økt ombruk av byggematerialer og inventar i bygg, som er et ledd i å gi et kunnskapsgrunnlag for å kunne sette et mål for å redusere utslipp fra materialbruk i bygg i Oslo.

I rapporten har vi behandlet ombruk av byggevarer og møbler/inventar hver for seg. Det er betydelig forskjell på bruk og omsetning av brukte byggevarer sammenliknet med møbler/inventar, derfor behandles disse områdene separat.
For å framskaffe kunnskap om erfaringer med Ombruk i Oslo kommune spesielt, er det gjennomført flere intervjuer med nøkkelpersoner fra Oslo kommunes byggforetak, etater og andre virksomheter. Det er også gjennomført en workshop med et utvalg av nøkkelpersonene for å vurdere mulige tiltak/ virkemidler. Fra intervjuene har vi erfart at ombruk er et tema som alle foretakene og enhetene vi har snakket med har et forhold til. Imidlertid er det stor variasjon i erfaringer, forankring og omfang. Generelt har ombruk av møbler og inventar vært praktisert en stund, mens ombruk av byggevarer er forholdsvis nytt.

For økte ombruk av byggevarer foreslår rapporten følgende virkemidler:
1. Komme i gang; skape marked og bygge opp kunnskap og erfaring
2. Etablere ny funksjon; «Materialforvalteren»
3. Tilrettelegge gjennom reguleringsplaner og byggesaksbehandling;
4. Bruke digitale verktøy
5. Kartlegge lagerbeholdning – gjøre informasjon tilgjengelig
6. Etablere areal til mellomlagring av materialer og bygningsdeler
7. Prosjektere for ombruk i nybygg

For økte ombruk av møbler og inventar foreslår rapporten følgende virkemidler:
1. Intern digital markedsplass / oversikt – etablere en egen digital markedsplass for ombruk av kommunale foretak/etaters møbler, for å legge til rette for større omfang av distribusjon i Oslo kommune.
a. Kartleggingsverktøy for å understøtte dagens praksis med å kartlegge ombrukbare møbler.
b. Etablere en samlet oversikt over prosjekter og mulighet for også kunne registrere behov – «ønskes kjøpt» for å stimulere til økt ombruk.
2. Felles lager- og visningsareal – tilgjengeliggjøre og utnytte kommunale lokaler for lagring av møbler for ombruk.
a. Kommunalt felles verksted
3. Inngå samarbeide med private aktører for å bidra til økt ombruk og legge grunnlag for et økosystem for ombruk i kommunen

Oslo kommune ønsker å se nærmere på sine indirekte klimagassutslipp knyttet til forbruk av varer og tjenester. Dette gjøres i denne rapporten med å se på forbruksbaserte klimaregnskap for Oslo kommune. Et forbruksbasert klimaregnskap inkluderer alle klimagassutslipp langs hele verdikjeden til det som konsumeres av en definert populasjon, og kalles ofte for et klimafotavtrykk eller klimaspor.

Mens Norges geografiske utslipp av klimagasser i tonn CO2-ekvivalenter (tCO2e) har stabilisert seg på 50 millioner-tallet, så fortsetter klimafotavtrykket av vårt forbruk å øke, slik illustrert i figur under. Vårt fotavtrykk har nå passert 80 millioner tonn CO2-ekvivalenter om vi legger en nordisk elektrisitetsmiks til grunn. Norge har altså blitt en betydelig netto importør av CO2e. Ser vi på en gjennomsnittshusholdning ser vi at indirekte klimagassutslipp overgår direkteutslippene med omtrent 10-gangen.

Motivasjonen bak å undersøke forbruksbaserte klimaregnskap er å supplere de eksisterende klimagassregnskap fordelt på geografi. Ved å ta forbruksperspektivet har man ytterligere muligheter til å bidra til reduserte klimagassutslipp gjennom et mer bærekraftig forbruk. For Oslo kommune sin egen virksomhet er potensialet spesielt stort ved å kunne stille miljøkrav i anskaffelser, for både å redusere sitt eget klimafotavtrykk, men også være en pådriver for en klimavennlig omstilling hos leverandører.

I denne rapporten vil vi fokusere på metodebruk og eksempler på forbruksbaserte klimaregnskap både nasjonalt og internasjonalt. Vi gjør innledende beregninger på Oslo kommune sitt forbruksbaserte klimaregnskap. Vi går i tillegg i mer detalj på tre ulike områder. Disse er: 1) klimafotavtrykk av egen virksomhet, 2) klimafotavtrykk av bygg og infrastruktur, og 3) en vurdering av klimafotavtrykk av reiseliv og turisme.

Vi avslutter rapport med en oppsummerende diskusjon rundt resultater, råd rundt bruk av forbruksbaserte klimaregnskap, samt også vurderinger av videre utvikling.

I denne saken fremmes Oslo kommunes handlingsplan mot plastforurensning i Oslofjorden for 2019-2020 som beskriver hvordan Oslo kommune skal jobbe for å bekjempe plastforurensning og bli landets første kommune som ikke bruker unødvendig engangsplast. Handlingplanen består av tiltak innenfor områdene 1) opprydning og håndtering av plastavfall, 2) forbruk, anskaffelser og miljøledelse, 3) mikro- og nanoplast og 4) kunnskap, informasjon og samarbeid. Med denne handlingsplanen ønsker byrådet å ta et enda større ansvar i kampen mot plastforurensning ved å vise hvordan Oslo kan lede an i arbeidet med å finne løsninger på dette miljøproblemet.

Arealbrukssektoren i klimagassregnskapet omfatter utslipp og opptak knyttet til arealbruk og
arealbruksendringer. Kommunene har en viktig rolle i klimaarbeidet, og besitter mange av
virkemidlene som må benyttes for å redusere utslipp og øke opptak av klimagasser i
arealbrukssektoren. For å kunne ta gode beslutninger er det behov for kunnskap om utslipp knyttet
til arealbruk og arealbruksendringer, og om mulige tiltak for å redusere utslipp og øke opptak.
Klimagassregnskapet for arealbrukssektoren deler arealet inn i seks arealbrukskategorier; skog,
dyrka mark, beite, vann og myr, annen utmark og utbygd areal. Det rapporteres utslipp av CO2, CH4
og N2O, samt opptak av CO2 i hver kategori. For CO2 rapporteres det som endring i
karbonbeholdninger i levende biomasse, dødt organisk materiale (strø og død ved), mineraljord og
organisk jord.

I Oslo er skog den helt klart største arealbrukskategorien, med i underkant av 284 000 daa (hvorav
det meste i marka). Utbygd areal er den nest største kategorien, med nesten 113 000 daa (hvorav det
meste i byggesonen). De øvrige arealbrukskategoriene er betydelig mindre, med for eksempel i
underkant av 8 000 daa dyrket mark og 2 000 daa beite.

Det har i perioden 2010 til 2017 vært overganger til og fra alle arealbrukskategorier, men i
utslippssammenheng er det særlig to overganger som er viktige. Avskoging (overgang fra skog til en annen arealbruk) skaper betydelige tap av karbon. Det samlede arealet som er avskoget i perioden
2010 – 2017 i Oslo utgjør om lag 7 600 daa, et avskogingsareal tilsvarende 152 fotballbaner årlig. En
annen sentral kilde til utslipp er drenering av arealer med organisk jord. Dette et langsiktig tap av
karbon fra jordsmonnet som kan være betydelig. Det mest sentrale potensialet for utslippsreduksjon
i Oslo kommune når det gjelder drenering av organisk jord kan synes å være knyttet til utbygging av
arealer, til boområder, idrettsanlegg, næringsarealer, mv. Og her kan det reelle utslippet bli svært
stort (selv ved små arealer) ettersom det i noen tilfeller ikke vil være bare en drenering av arealet,
men fjerning av hele jordsjiktet.

Både innen skogbruk og jordbruk er det en rekke tiltak som kan gjøres for å øke
karbonbeholdninger. For skog vil det å sikre en god foryngelse etter hogst, samt å følge opp denne
med riktig utført ungskogpleie og gjerne senere gjødsling bidra til å øke opptaket av CO2. Optimal
hogstalder, som fra et klimaperspektiv kan avvike fra optimal hogstalder fra et næringsøkonomisk
perspektiv, kan også bidra til å øke opptaket. Alle tiltak som øker tilveksten, og dermed opptaket av
CO2, vil i prinsippet fanges opp i klimagassregnskapet gjennom økt vekst i skogen. Tiltak for å øke
produksjonen (volum) og kvaliteten på virket kan også ha en indirekte positiv betydning for klima
gjennom at tømmeret kan erstatte klimabelastende materialer (substitusjonseffekt), men denne vil
ikke fanges opp i arealbrukssektoren. I jordbruket vil det primært være tiltak som kan øke
karbonbeholdningen i jorda som er relevante, og dette kan være å øke andelen flerårig eng, øke
tilførsel av husdyrgjødsel, bruk av fangvekster og bruk av biokull som jordforbedringsmiddel. Ikke
alle disse tiltakene vil fanges opp i klimagassregnskapet med dagens regelverk og metodikk.
Forvaltningen av urbane grøntområder, som parker, «friarealer» og f.eks. trær i alléer, vil kunne ha
betydning på karbonbeholdninger i utbygde arealer. Dette vil imidlertid ikke fanges opp i
klimagassregnskapet slik det er utformet i dag.

Klimaetaten i Oslo kommune har bestilt et prosjekt fra SINTEF der målet er å heve kompetansen
innen teknologiske trender som kan bidra til at Oslo kommune når sine klimamål. Oslo
kommune har satt seg som mål å redusere klimagassutslippene i kommunen med 50% innen
2020 og 95% innen 2030, sammenliknet med 1990-nivå (Oslo kommune, 2016).
Transportsektoren står for 61 % av utslippene i kommunen, så kutt her er avgjørende for å nå
målene.

Leveransen i prosjektet er en fagdag med foredrag av og diskusjon med eksperter innen utvalgte
teknologier.
 Terje Moen: Automatisering på land.
 Solveig Meland: Mobilitetstjenester og samvirkende intelligente transportsystemer (C-ITS).
 Jon Are Suul: Ladeinfrastruktur.
 Klas Boivie: Additiv tilvirkning.
 Aksel Transeth: Droner.
 Odd André Hjelkrem: Intelligent gods og bylogistikk.
 Thor Myklebust: Transport i rør.

Dette notatet gir en utfyllende beskrivelse av presentasjonene, med et ekstra fokus på relevans
for klimastrategien til Oslo kommune.

Klimaetaten i Oslo kommune har gitt CICERO Senter for klimaforskning i oppdrag å sammenstille resultater og funn fra klimapanelets spesialrapport om 1,5 °C som kan være særlig relevant for Oslo kommunes klimaarbeid. Et av hovedfunnene fra spesialrapporten er at for å begrense oppvarmingen til 1,5 °C, må klimagassutslippene reduseres med 40-50% innen 2030 sammenlignet med 2010-nivå, og være «netto-null» innen 2050, altså at det fjernes like mye CO2 fra atmosfæren som det slippes ut. Oslo kommune kan spille en viktig rolle i arbeidet med å begrense global oppvarming. Rapporten diskuterer bl.a. omstilling til et lavutslippssamfunn, styring og organisering, transport, karbonfangst og –lagring, byggeaktivitet og infrastruktur, bioenergi og indirekte utslipp.